Å være lydhør i det terapeutiske rom

I denne artikkelen tar Otto Vevatne utgangspunkt i den danske filosofen Søren Kirkegaard for å si mer om våre felles verdier ved Dialog psykologsenter : stillheten, Øyeblikket, det å være lydhør, det å undre seg og å være tålmodig.

Til Otto Vevatnes side

For kontaktinformasjon og flere artikler

Psykoterapi er først og fremst en samtale mellom to mennesker. To mennesker som møtes for å finne gode løsninger på problemstillinger som den ene part bringer med seg inn i samtalen. Det er den hjelpesøkendes temaer som er i fokus. I det psykoterapeutiske rommet er en likeverdige mennesker, men en er ikke like og en har ulike beveggrunner for å delta i sammenhengen.

Meningen med de psykoterapeutiske samtalene er å kartlegge den hjelpesøkendes livssituasjon og søke nye måter å håndtere livet på.

I dialogen vil en ha muligheter for å se nærmere på de erfaringene den hjelpesøkende har gjort seg i livet. Målet er å se på mulighetene for å kunne legge fra seg en del av den smerten, angsten og tristheten en går å bærer på, og bli et helt og mer modent menneske, et menneske som har evne til å kjenne både glede og sorg.

I denne sammenhengen er det å være lydhør i forhold til sine følelser, erfaringer, tanker og  drømmer om livet vesentlig. Å være lydhør er å lytte til selve livet i hele dets bredde.

Men skal en kunne være lydhør må en også kunne være stille og gi seg tid til å lytte til seg selv og verden omkring.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard fremhever det å være taus og lytte som vesentlig for menneskelig utvikling. I en av Kierkegaards oppbyggelige taler har han en utgreiing om liljene på marken og fuglen under himmelen. En tale over en lignelse fra det nye testamentet. En lignelse om det å bekymre seg.

Kierkegaards intensjon er å si noe om hva det er å være menneske. Mennesket er noe speielt og det er forskjellig fra andre skapninger på jorden.

I dette ligger en forventning, eller en oppgave, og oppgaven er for mennesket å bli seg selv. Det betyr at en har som oppgave i livet å utvikle seg som menneske. Et menneske som har kontakt med egne følelser av både glede og sorg og er i stand til å ha sine selvstendige meninger, sine etiske holdninger, sin tro og evne til å se en mening med sin  tilværelse i denne verden.
Mennesket har en frihet til å velge, dvs velge sine egne holdninger og etiske kjøreregler i livet. Jeg kan velge min måte å møte mine medmennesker på og jeg kan velge hva jeg vil tro på og hva jeg vil være tro mot.
Som mennesker kan vi flykte fra denne friheten på flere måter. Vi kan bli som alle andre,  bli en del av mengden og gjøre som alle andre. Eller vi kan søke oss til autoritetene som forteller oss hvordan vi skal leve. Vi kan flykte inn i arbeidet og bli arbeidsnarkomane eller vi kan flykte inn i adspredelsen og gjemme oss i alt det som forbrukersamfunnet byr på. Alt dette er enklere løsninger enn om jeg må stå opp og forsvare mine etiske kjøreregler på egen hånd. I flukten kan jeg bare vise til de andre og at slik gjør alle andre, mitt ansvar blir da bare å være lik de andre.
Dette kaller Kierkegaard åndeløst.
Psykoterapi er å lære seg dette å tie og å bie.
Psykoterapi er å være lydhør og tålmodig i en felles undring over livet.
kierkegaardKierkegaard mener mennesket har fått livet i gave og dermed en utfordring til å bli seg selv. dvs. det «jeg» som en som menneske har mulighet for å bli, å kunne utvikle seg gjennom de gamle dydene taushet, barmhjertighet, forsiktighet, måtehold osv.
Forutsetningen for å klare denne utfordring er i følge Kirkegaard at vi, med henvisning til lignelsen i evangeliet, lærer av liljene på marken og fuglen under himmelen.
Vi starter med å søke det gode liv i denne verdens ytre fasiliteter.
Når vi så ikke finner fram, men for det meste blir grepet av bekymringer over alt hva vi får til eller ikke får til i livet, så tar vi et skritt tilbake og tenker oss om og prøver å se oss selv utenfra.
Livet består av prøving og feiling. Vi gjør våre erfaringer og lærer av det. Vi lærer av etterpåklokskapen. Det er i etterpåklokskapens stillhet og ettertanke vi får tak i vårt selv.
Vi må søke stillheten og bli tause for å kunne tenke og reflektere. «Således» sier Kierkegaard, kommer man på en måte baklengs til begynnelsen. «Begynnelsen er ikke det sted man starter, men det sted man kommer til.» og «Begynnelsen er denne kunst at blive taus».
Tausheten, det å tie, gjør det mulig å bli lydhør. En blir lydhør overfor verden, sine erfaringer om hva som for meg er det vesentlige i livet og en blir lydhør overfor andre, sine omgivelser, sin neste, og gjennom det sine egne og sin nestes behov.
I naturen dominerer tausheten. Selv havet når det larmer som mest er taust. Vi kan høre tausheten. For ensformigheten og forutsigbarheten er også taushet. En kan gå over marken der liljene vokser og fuglene synger, oppleve stillheten, høre stillheten. En er blitt lydhør for det som rører seg i naturen og for det levende. En bare er og en kan oppleve å bli lydhør for sin egen posisjon mellom det det som skjer nå og den store helheten; mellom det Timelige og det Evige.
Om vi lar oss fange av denne lydhørheten kan vi oppleve Øyeblikket. Kun i tausheten ?nnes Øyeblikket. Og mister jeg Øyeblikket risikerer jeg å gå glipp av muligheter i livet. Å leve er å fornemme Øyeblikket, men de fleste av oss går stadig glipp av det fordi vi ikke kan tie.
Tausheten er en forutsetning for lydhørheten. Lydhørheten er ærbødigheten for livet og det som er større enn oss. Det er selve grunnmuren i vår søken. Uten lydhørheten kommer vi ikke til begynnelsen.
Søren Kierkegaard tar som eksempel den som ber. For Kierkegaard er det å be det motsatte av å snakke, fordi å be er evnen til å bli taus så en kan høre bedre, bli lydhør. «… at bede er ikke at høre seg selv tale, men at komme til at tie, og at blive ved at tie, at bie, til den bedende hører Gud.»
Det betyr at å tie og å bie, er å være tause og tålmodige for at vi skal kunne lytte.
Av liljene på marken og fuglen under himmelen kan vi lære dette; å tie, å bie og å være lydhøre i tausheten. Å stanse opp i all larmen og aktivitetene som omgir oss og lytte til vår  egen indre ituisjon, vår egen indre stemme, våre omgivelser, lytte til det som er større enn oss, for så å være lydhør for mulighetene i mitt liv.
Det er dette som er målet og mulighetene i psykoterapi.
I det Kirkegaard benevner som Øyeblikket, møter eller opplever vi grensen mellom det Timelige og det Evige; livets begrensninger og muligheter. Det er i det tause Øyebikket vi møter fornemmelsen av det evige. Det som gir oss muligheten til å reflektere, tenke over livet og se en mening.
Det er kun mulig der både den indre og den ytre støyen er borte og tausheten råder. Derfor er Tausheten, fra gammelt av er en av de menneskelige dyder og den nevnes alltid først, fordi den er selve grunnmuren i vår søken; forutsetningen for lydhørheten.
Den andre dyd som nevnes i dette er å bie. Det betyr å vente, være tålmodig. Tålmodigheten er etter gammelt en annen akted dyd. Det viktige med tålmodigheten er at en gir seg tid til å være Lydhør for det store under at jeg finnes og er blitt den jeg er. Å undre seg over livet krever både tid og tålmodighet.